Bio 

Bylivet ville jeg ut av tidlig. Det passet liksom ikke min natur, selv om jeg er født i Oslo og vokste opp på Tåsen.  Som 19 åring flyttet jeg til Gudbrandsdalen og er der enda, i Dalenes dal. 

Mor og far var begge godt voksne når de fikk meg som sitt eneste barn. Far jobbet på hotell Continental og mor i Hegdehaugens jernvarehandel i Bogstadveien. Barneåra var preget av Petit Fours, spennende historier fra restaurantbransjen, skruer og hengsler, sopp og bærturer i Nordmarka og det gode livet på setra i Gudbrandsdalen.

Musikken kom tidlig inn i livet mitt. Mor som var Gudbrandsdøl, ønsket at jeg skulle spille fele, men far ville gjerne se meg bak pianoet, så derfor ble det begge deler. Fele ble kjøpt inn og pappa brukte mye av tipsene til et Schimmel piano.

En salig blanding av folkemusikk og klassiske pianostykker ble terpet på så buene knakk og notene slengt på gulvet. Musikken var inne i hodet, men ville ikke ut gjennom instrumentene. 

To store andre interesser var jeg fullstendig oppslukt av og er det forså vidt enda er hund, og det blitt mange turer i marka og på fjellet. Jeg kunne ikke gå forbi ei bikkje på gata uten å måtte bort til den. 
Jeg var så heldig å bli introdusert for rasen Grønlandshund tidlig i ungdommen og hundekjørermiljøet i Nordmarka. Den beste og til tider tøffeste tiden av ungdommen ble tilbrakt i ei koie langt innpå skauen, helg etter helg med bikkjene og alle de andre rare folka som følgesvenner på godt og vondt.

Jeg ble nødt  til å bryte med det ”småborgerlige” livet rundt omkring meg på Tåsen etter ungdomskolen, valget var enkelt da jeg kom inn på musikklinja på Foss Videregående skole. Kunsten, og musikken måtte få bedre kår, det visste jeg. Men skauen lokket som vanlig, så skolearbeidet ble det så som så med. Jeg hadde ikke det som skulle til av disiplin for å kunne gjøre det til noe med pianoet, sang og fele. Men skolekoret dirigert av Carl Høgset kunne jeg ikke få nok av. Etter tre år skolegang trodde jeg at jeg var helt ferdig med musikken. 

Det skulle ta flere år før jeg bare måtte… I mellomtiden hørte jeg på alt jeg kunne komme over spesielt Tom Waitz, Emmylou Harris, Bob Dylan, Beatles, Little Feet, Joni Mitchell, Bette Midler, Bonnie Raitt, Chopain, Puccini, folkemusikk og mye annet.

I bakhodet var det alltid en stemme som sa, du må synge, du må synge… Det skulle fortsatt ta noen år før jeg turte. Ikke før Brede, min mann, kom inn i mitt liv tok jeg sjansen. Jeg husker godt første gang jeg skulle synge for han i stua hjemme på Losna, jeg var så nervøs at jeg nesten kastet opp.

Fra den dagen i stua og fram til i dag har vi musisert sammen i store deler av Norge og mange land i Europa. USA har jeg gjestet femten ganger i musikkens tjeneste, og spilt på de rareste, fineste skumleste plasser. En erfaring jeg aldri ville være foruten.
Ungene våre har også vært med på mang en spillejobb og snille foreldre har vi hatt som har hjulpet oss mye når vi har vært på farten. Uten dem hadde det ikke gått.

Jeg har hatt dårlig samvittighet mange ganger for utallige flyturer, og siden musikken min nå har funnet norsk språkdrakt kan en jo håpe at en slipper å fly så mye.

Bilen tok oss i sommer opp til Giske til det sagnomsuste Ocean Sound Recordings ved havet og med et knippe fantastiske musikere, Knerten Kamfjord, Per Strand, Jon Kirkebø Rosslund, Brede Vestby og Ronny Ødegård. Sammen med tekniker Henning Svoren fikk låtene mine den oppmerksomheten jeg lengtet etter og jeg viste jeg var nærmere målet.

Min gode pianist gjennom mange år Ronny Ødegaard sa det så fint da han  hadde hørt de nye låtene etter mix fra Henning Svoren og mastring av Morgan Nicolaysen hos Proppeller mastering;

”nå tror jeg du endelig har kommet hjem Tina”